Det er så eksotisk smågatene i Saigon. Kun en liten spasertur unna hotellet mitt. Her lever folk sine daglige liv, og småjenter som gjør lekser sitt utenfor hjemmet sitt. Synes det var koselig å oppdage disse gatene, men også litt skummelt. Det er ikke plass for biler, men for scootere og folk. Jeg forstår nå at jeg bor ved en større vei enn det som er vanlig. Men jeg tør enda ikke å gå for langt unna hotellet. Siden jeg ikke har retningssans, må jeg alltid huske hvordan jeg spasere, og gå samme vei tilbake.
Jeg fikk pedikyr, manikyr, vask av håret mitt pluss både hodemassasje og ryggmassasje for kun 150000 vdong (42 nok). Det er overraskende behagelig og deilig. I salongen fikk jeg tips hvor jeg kunne dra i Hanoi. Gleder meg til å oppdage mere av Vietnam.
Tilbake til hotellet ble jeg introdusert for en venn av hotellet, som er kineser fra Hongkong, men som nå bor på Hawai sammen med sin forlovede fra Vietnam. Han er pensjonert, og har vært i Vietnam i 5 måneder, og skal være her til oktober. Vi ble enig om å gå ut å spise i lag en dag. Han har fått mitt vietnamesiske telefonnummer, og skal ringe meg en dag. Det er godt å kjenne noen som kan snakke engelsk, og som kan tipse meg litt hvordan jeg skal reise. Ble anbefalt av Lestor, kineseren, om å ta sleepingbus til Da Nang. Han anbefaler ikke tog, selv om det er førsteklasse, så er det som en 4 klasse, og svært ubehagelig.
Vel, jeg får se hva jeg gjør videre.
Jeg har ikke reist med toget selv/ sitter i rullestol., men har hørt fra mine norske venner at det er en opplevelse å reise med toget. Man kommer i kontakt med menneskene på en annet plan. Alle typer mennesker reise med toget i de vanlige vognene. Der kan alle komme inn i men ikke omvendt. De blir nok ikke sluppet inn i førsteklassen. Reiser med sleepingbuss, har jeg heller ikke reist med. Jeg har hørt av vietnamesisk venner at det er behagelig å reise med sleepingbus.
Som kjent alt det ubehagelige blir mye bedre historie av.Hehehe! Lykke til på reisen.